Legen min foreslo en høstdag i 2003
at jeg skulle testes for cøliaki.
Cøliaki?? Jeg tenkte at dette var et
feilspor, men lot meg likevel teste.
For å vite 100 % at man har cøliaki,
må tarmtottene undersøkes.
Kort fortalt får man en ubehagelig
erfaring av et langt rør stikkes ned i halsen
og det nappes ut noen totter.
Brekning kan forekomme.
Jeg hørte ikke noe fra sykehuset på flere uker,
og tenkte derfor at alt var i orden.
Jeg fikk kun et brev om
å være med i et prøveprosjekt
på en ny test for utredning av cøliaki,
og tenkte i medlidenhet med
de glutenfrie at jeg kunne stille opp.
Tilbake på sykehuset for utføring av blåsetesten,
spurte jeg resepsjonsdama om
resultatet fra gastroskopien var kommet.
"Ja, det har vært klart lenge.
Det står her at du har cøliaki", sa hun surt.
Jeg fikk sjokk og ble helt svimmel.
Jeg hadde jo ikke hørt noe fra noen
selvom noen visste det jeg ikke visste!
Kundeservicen jeg fikk fra resepsjonsdama
var å bli henvist til en krok med kjeks.
Forresten interessant at de kun hadde
ventekjeks med gluten i den
gluten-testede kroken av sykehuset..
Legen kom, og jeg begynte å gråte.
Nei, jeg gråt ikke, jeg hulket.
Jeg var sjokkert.
Og legen trøstet meg med å si
"ja, nå må du innstille deg på et annet liv..
det vil jo bli noe komplisert å gå i selskaper,
og med sauser, men men.
Livet går videre".
For meg har det vært en stor sorg
å gi slipp på glutenet.
Den tørre kjeksen i sykehuskorridoren
var mitt siste bevisste inntak av gluten.
Hadde jeg visst hva jeg vet i dag,
hadde jeg trappet ned over et par uker
og tatt farvel med mine beste glutenvenner
med høytid og sorg.
Men - livet går videre!
Jeg håper at denne bloggen
kan være til
trøst og glede
for alle med cøliaki,
og inspirasjon til deg som har en venn
som skal leve et glutenfritt liv.
Lær deg noen triks, så går livet videre :)
